Onsdag 14. februar gikk arrangementsserien «Oversatt, men ikke oversett» av stabelen for 18. gang, på Litteraturhuset i Bergen.

«Oversatt, men ikke oversett» finansieres av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk oversetterforening og ble opprinnelig initiert av oversetter Lene Stokseth, som fortsatt holder i tøylene. – Hovedmålsettingen med arrangementene er å løfte fram oversettermiljøet på Vestlandet og å gjøre arbeidsmetoder og resultater fra oversetteryrket kjent blant et bredt publikum, forteller Stokseth. – Og det har vi lyktes med. Oversetterne i regionen kjenner sin besøkstid, noe som gjør det veldig motiverende for meg å jobbe med dette.

God oppslutning og stor faglig bredde

Pinlige tabber og fantastisk fagformidling. Russisk homofili og finsk-norske kulturforskjeller. Islandske perler og kinesiske misforståelser. Dette er noen av overskriftene fra «Oversatt, men ikke oversett» det siste året. Temaene favner bredt, og det er ingen tvil om at arrangementsserien fungerer som et godt utstillingsvindu for oversetteriet.

Oversetteren Hedda Vormeland og forfatteren Kristin Fridtun har stilt opp. Den prisbelønte teksteren Marianne Hagen og Annelise Ly fra fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved NHH har stilt opp. Og det har også professor Annjo Greenall fra NTNU, russiskoversetteren Dina Roll-Hansen og forfatteren Bjørn Sortland. Listen er lang og god.

Tettere på Lindgren

I første akt denne kvelden i februar fikk vi høre om forfatter og oversetter Agnes-Margrethe Bjorvands arbeid med nyoversettelsen av Astrid Lindgrens Pippi-bøker. Bjorvand fortalte at hennes største motivasjon i dette arbeidet var å tette igjen alle hullene – få passasjer som tidligere er utelatt i oversettelsene, med i de nye norske utgavene. De tidligere norske utgavene var faktisk både 20 og 40 sider kortere enn originalene.

For det har seg nemlig sånn at både Håkon Bjerre, som oversatte Pippi til norsk første gang i 1946, og Jo Tenfjord, som oversatte en samleutgave av alle Pippi-bøkene på 1960-tallet, både utelot avsnitt som var av vesentlig betydning, og ellers også tok seg friheter som i stor utstrekning endret på hendelser og karakteristikkene av Pippi, Tommy og Annika. Annerledes-jenta Pippi er ikke så veldig annerledes hos Bjerre, fortalte Bjorvand.

I arbeidet med nyoversettelsen har hun primært forholdt seg til de svenske originalene og holdt et øye med endringer Astrid Lindgren selv har foretatt i teksten gjennom årenes løp.

Hvorfor nyoversette?

Det finnes noen opplagte grunner til at behovet for en nyoversettelse har tvunget seg frem. I Bjerres utgave bodde Pippi i Utsikten, og ikke i Villa Villekulla, som norske barn senere fikk stifte bekjentskap med da tv-serien ble vist på NRK. Diskrepans altså. Jo Tenfjord endret dette allerede i sin versjon.

Vi fikk også høre at der Pippi snakker veslevoksent (i motsetning til Tommy og Annika) og bruker pronomenet «man», har dette tidligere blitt skrevet om. Og poenget med at Pippi er en merkelig voksen i barnekropp, går tapt. Autoriteten hun påberoper seg, forsvinner.

Redundans, Lindgren-ord og småord

Bjorvand viste også til eksempler på at Bjerre og Tenfjord ikke beholdt typiske Lindgren-ord (som «förfärligt» og «förskräckligt» og «märklig», «märkvärdig» og «underligt») i sine tekster, noe som antakelig skyldes at de ikke hadde den oversikten over Astrid Lindgrens forfatterskap som vi tross alt har i dag.

Videre bruker Lindgren bevisst gjentakelse som et poetisk virkemiddel i sine bøker. Bjerre og Tenfjord hopper glatt over dem. De tar heller ikke med de mange muntlige småordene som er så typiske for Lindgrens skrivestil.

Lindgren-biograf og -oversetter

2015 ble et travelt år for Agnes-Margrethe Bjorvand. Ikke bare nyoversatte hun Pippi-bøkene og skrev etterord i nyutgivelsen av flere andre av Lindgrens kjente og kjære bøker, hun oversatte også Jens Andersens nye Astrid Lindgren-biografi fra dansk og skrev sin egen biografi om Astrid Lindgren. Bjorvand viste frem både Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner fra denne biografien, som i første rekke henvender seg til barn, i tillegg til Ingrid Nymans friske Pippi-tegninger.

– Bøker er utilgjengelige for barn hvis vi ikke gjør dem tilgjengelige for dem, avsluttet Agnes-Margrethe Bjorvand. Der har hun gjort en solid innsats for fremtidige lesere av Astrid Lindgren. Bjorvands nye oversettelser tar godt vare på Lindgrens forfatterskap og gjør det til en fryd å lese bøkene høyt.

Til helvete med Dante – Work in Progress

I andre akt tok oversetter og vinner av Bastianprisen Erik Ringen oss med på en reise gjennom sin gjendiktning av Dantes Den guddommelige komedie. Ringen mente at det var betryggende å åpne med hornmusikk, og startet ballet med å vise et opptak fra Roberto Benignis storstilte Dante-show, som han for noen år siden turnerte med i Italia. For mens vi lærte om Dante under tvang på skolebenken, er italienerne blussende stolte av sin Dante, kunne Ringen fortelle.

Italienernes Ivar Aaasen

Som Ivar Aasen gjorde her i til lands, samlet også Dante italienske dialekter med mål om å skape en nasjonsfølelse. På Dantes tid, 1300-tallet, var det ikke vanlig å skrive litteratur på italiensk, det var latin som regjerte. Dante la grunnsteinen for det normerte italienske språket, slik vi kjenner det i dag.

I Den guddommelige komedie går Dante dessuten enda lenger for å appellere til leserne; han benytter seg av flest mulige italienske stedsnavn i de mange metaforene for å gi leseren en følelse av tilhørighet. Det funket, skal vi tro Ringen, for det finnes 850 håndskrevne kopier av komedien fra 1300- og 1400-tallet, noe som tyder på stor interesse.

Trøblete enderim

Komedien er skrevet med enderim, noe som ikke kan beholdes i den norske versjonen uten at det går på bekostning av innholdet. Enderimene er beholdt i den eldste nynorskversjonen (mens den nyere og komplette, utført av Magnus Ulleland, ikke har det) og dessuten i en av de danske versjonene. Erik Ringen har ofret enderimet for en god gjengivelse av innholdet.

– Jeg har hele tiden tenkt at jeg har hatt en tøffere jobb enn Dante, spøkte Ringen. – Dante var nemlig en ordentlig sleiping!

Med dette siktet han til Dantes flittige bruk av assimilasjon. Dante slo sammen ord som sluttet og begynte på en vokal der antall stavelser i strofene ikke gikk opp, noe som vanskelig lar seg gjøre på norsk. Men siden et av de viktigste målene under gjendiktningen er å pakke den norske versjonen inn i samme antall stavelser som Dante, veksler Ringen mellom «men’ske» og «menneske» og «him’len» og «himmelen».

– Jeg er misunnelig på den som får gjendikte til nynorsk, utbrøt Ringen og påpekte at det ikke finnes mange språk som har så mange stavelser som bokmål, og trakk frem ordet «kjærlighet» som eksempel (kjær-lig-het kontra li-ebe, a-mour, love …).

Noe som kan by på trøbbel, er å følge de elleve stavelsene Dante bruker i hver strofe, et mål Erik Ringen har satt seg for å kompensere for de tapte enderimene. Når enderimene forsvinner, mister teksten sin språklige musikk og sin patos, og det hele blir mindre episk. Gjennom noen konkrete eksempler viste Ringen hvordan han gjør det godt igjen ved å kjøre strengere på rytme.

Dante – en modernist

Erik Ringen har tidligere oversatt Marco Polos reiseskildringer, den første reiselitteraturen vi kjenner til, som også ble skrevet på 1300-tallet. Skildringene fremstår som en slags sosialantropologisk katalog – helt rensket for jeg-pronomenet. Selv om det ville vært helt naturlig å innføre et «jeg» her. Det er det Dante som gjør, og dermed fremstår han som en moderne forfatter, avslutter Ringen.

Det ble en spennende «Oversatt, men ikke oversett»-kveld i Bergen. Vel verdt å ta turen over fjellene for. Og 25. april går neste seanse av stabelen; da kommer Gunvald Ims for å snakke om sin oversettelse av den tyrkiske forfatteren Asli Erdoğan, og førsteamanuensis i spansk ved Institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen Åse Johnsen som skal snakke om oversettelse av flerspråklige tekster.

Merete Franz, redaktør for Oversatt sakprosa og medlem av Oversetterutvalget i NFF.