Et av årsmøteseminarene Oversetterutvalget arrangerte på NFFs årsmøte 1. og 2. april, var samtalen mellom Jonas Bals og Elin Ørjasæter om frilanserens sosiale usikkerhet og uvisse fremtid.

Innledningsvis fortalte leder i Oversetterutvalget Inger Sverreson-Holmes om bakgrunnen for samtalen, som tok opp tråden fra oversetternes fagpolitiske seminar høsten 2017:

Mange tanker ble vekket hos oss da vi avholdt et internt fagpolitisk seminar i vår, der svenske Olav Fumarola Unsgaard beskrev internasjonale tendenser og hevdet, som britiske Guy Standing, at all usikkerhet og fleksibilitet i dagens arbeidsmarked gjør oss frilansende oversettere, blant andre løsarbeidere, selvstendig næringsdrivende og midlertidig ansatte, til det nye prekariatet. Det blir færre og færre som har et trygt og forutsigbart arbeidsliv, arbeidsforholdene er mer flytende og det er større krav til alltid å være tilgjengelig.

– Det er så få frilansere i Norge at vi egentlig ikke har forholdt oss til dem som gruppe, sa FAFO-forsker Kristine Nergaard i diskusjonen som fulgte. Men kan det stemme? Eller er det bare at vi ennå ikke har skapt oss en felles identitet som gruppe, og ennå ikke har blitt en statistisk kategori og et eget politisk subjekt?

I en levekårsundersøkelse NFF utførte blant sine oversettermedlemmer i 2016, fant vi at 83 prosent er frilansere. 45 prosent jobber mer enn 40 timer i uka. Bare 21 prosent har tegnet frivillig syke- eller uføreforsikring. Rett under halvparten sier at de ikke tar seg råd til å være syk. Likevel sier 54 prosent at de trives i jobben sin, 26 prosent at de trives veldig godt. På forfattersiden har jeg ingen tall, men vet at det var en jevn nedgang i inntektene til frilansforfattere fra 2006 til 2013.

Så hva får vi igjen for denne friheten? Velferdsordningene er jo ikke tilpasset vår arbeidsrealitet, hverken med tanke på trygd eller skatt. Trygdeavgiften for selvstendig næringsdrivende ligger på 11,4 prosent, for lønnsmottakere er den 8,2 prosent. Hvorfor det? Arbeidsledighetstrygd har vi ikke krav på, og blir vi syke, får vi ikke mer enn 65 prosent av 6 ganger folketrygdens grunnbeløp fra 17. sykedag. Vi betaler altså mer i trygdeavgift for færre rettigheter. Veldig mange av oss vil bli minstepensjonister.

Som selvstendig næringsdrivende og frilansere arbeider mange altså helt uten sikkerhetsnett. Men mange kreative mennesker vegrer seg for å tenke økonomi. Få vet hvordan egen pensjon vil bli. Eller for eksempel at stipender, som kan hjelpe deg å få en levelig årslønn, ikke er pensjonsgivende. Burde vi ha rustet oss bedre for det yrkeslivet vi har valgt?

Vi ville så gjerne ha en politiker fra et av regjeringspartiene her i dag for å snakke om dette, finne ut hvilke tanker de har om vår situasjon og hva de har tenkt å gjøre for å tilpasse seg utviklingen – og vi har kontaktet over 30! slike – blant annet de fleste fra stortingsgruppa til Høyre og Frp. Svaret har stort sett vært det samme over hele linja: Det var jo interessant, men det vet jeg ingenting om. Så hvem er det som henger etter? Er det frilanserne, systemet, politikerne eller en kombinasjon av alle tre?

Frilanseren – den nye løsarbeideren?

Tittelen på dette blogginnlegget er rappet fra forfatter og skribent Eli Ørjasæters bok med samme navn. Løsarbeidersamfunnet utgis til høsten; forfattere er Ørjasæter selv og tidligere Fafo-forsker Line Eldring. På oversetternes årsmøteseminar møtte Ørjasæter Jonas Bals, som er rådgiver for parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og forfatter av boka Hvem skal bygge landet? Det var kritiker og litteraturviter Merete Røsvik Granlund som ledet samtalen.

Innledningsvis oppsummerte Røsvik Granlund hva som egentlig kjennetegner frilanseren blant oss forfattere, oversettere og kritikere:

• Som produsenter av immaterielle verdier og åndsverk i et lite land og et lite språkområde, altså i et dårlig kommersielt marked, er det er ikke lett å tjene penger på det vi produserer. Riktignok er det sånn at kopivederlaget generer stipendpenger, men problemet er at ikke alle som søker stipend, får det.
• Vi har høy kompetanse på det vi driver med, og gjør arbeid som noen andre faktisk er helt avhengige av for å drive sin virksomhet; vi er innholdsleverandører. Likevel får vi dårlig betalt. Er det sånn at stipendordningene indirekte subsidierer dem vi jobber for?
• Kan det vi driver med, karakteriseres som det Naomi Klein kaller McJobs i boka No logo? Vi driver med ting som det egentlig ikke er meningen at vi skal kunne leve av; ting vi sysler med i helgene og på ettermiddagene, fordi vi brenner for det i en overgangsperiode. Det som gjør det enda mer komplisert er at folk med fast jobb ofte driver og «koser seg med» de samme tingene på fritida og ikke er så interessert i å drive opp honorarene. Konsekvensen for mange av oss er at vi er nødt til å ha ekstra inntekt ved siden av, enten vi vil det eller ikke.

Hvordan skal vi i en så komplisert virkelighet jobbe for å forbedre rettighetene våre?

Jonas Bals og Elin Ørjasæter kjenner problematikken fra to ulike sider; Bals har jobbet med å organisere østeuropeiske arbeidere på norske byggeplasser, mens Ørjasæter blant annet underviser i ledelse på Høyskolen i Christiania.

– Jeg mener at det er viktig å hente frem erfaringer fra det som har skjedd med lønns- og arbeidsforholdene i byggebransjen, påpekte Bals i sin innledning. – Jeg blir ofte invitert til å snakke om «Det nye arbeidslivet», men faktum er at det som skjer nå ikke er noe nytt, snarere tar vi en krapp u-sving tilbake til sånn vi hadde det i Norge før arbeiderbevegelsen fikk makt og innflytelse.

– Vi står kanskje ikke med lua i handa, men med mobilen

Jonas Bals påpekte at det vi ser i byggebransjen her til lands og ute i Europa, er at det blir stadig vanligere å tilby byggearbeidere fast ansettelse uten lønn eller oppdrag; det er oppdragsbekreftelsen gjelder. Folk venter på oppdrag, sms-er med tilbud om jobboppdrag. Vi ser eksempler på arbeidsoppdrag som kun varer i én dag, og er tilbake til en løsarbeidersituasjon.

Falske selvstendig næringsdrivende

Han fortalte at kontraktørvirksomheten begynte å bre om seg i den europeiske byggebransjen på 1980-tallet. Denne praksisen har fått utfolde seg spesielt fritt i Storbritannia, mens vi i Norge tidlig utviklet en politikk for å møte dette. – Vi hadde vi en kontraktørklausul som sikret at det ikke var lov til å benytte seg av kontraktører i offentlige oppdrag, forklarte Bals. – Men så åpnet arbeidsmarkedet seg og fra 2004 og 2007, og vi fikk et veldig stort tilbud på arbeidskraft og mange nye utfordringer. Polske byggearbeidere i Norge ble presset til å opprette enkeltpersonforetak, noe vi heldigvis er i ferd med å få bukt med nå.

Stikkordet her er altså organisering. Det har vært en utfordring å få utenlandske byggearbeidere til å handle kollektivt, men Bals har hatt suksess med å samle enkeltpersonforetak i aksjeselskaper og på denne måten sikret arbeidernes rettigheter. Er dette en erfaring vi forfattere, oversettere og kritikere kan trekke veksler på?

– Flere vil få det veldig bra, og flere vil få det veldig dårlig

Elin Ørjasæter åpnet sin innledning med en prognose: – Mens den store hyggelige middelklassen og arbeiderklassen relativt sett blir mindre, vil de som er rike eller fattige relativt sett bli flere, påpekte hun. Dette er virkeligheten vi bør begynne å forberede oss på allerede i dag.

Frilanserens hverdag er underpublisert innenfor arbeidslivsforskningen

I dag er det lite forskning på frilanserens hverdag, og det til tross for at det finnes nærmere 100 000 klassiske frilansere innenfor kultur og media, et par hundre tusen til som er selvstendig næringsdrivende og som har det som hovedlevebrød, og enda et par hundre tusen som har det som attåtnæring.

– Forklaringen på denne underpubliseringen kan være at det er vanskelig å kategorisere sånne som dere, sa Ørjasæter. – Dere befinner dere i ulike skattetekniske og arbeidsrettslige kategorier: Noen av dere fakturer, andre er skatteteknisk sett frilansere og får utbetalt lønn uten arbeidsforhold eller har deltidsjobber innenfor det ordinære arbeidslivet. Forskerne blir jo helt gale når de ikke klarer å kategorisere og må starte prosjektet med ti sider om kategorisering!

Det blir enklere å kategorisere oss, når vi organiserer oss.

Det som imidlertid kan slås fast, og her henviste Elin Ørjasæter til Agenda 2016, en bacheloroppgave fra 2016 om oversettere og til Beate Elstads studie om frilanserens trivsel, er at frilanserne opplever en stor grad av indre motivasjon og jobbtilfredshet – kombinert med økonomisk utrygghet. Som Elstad formulerte det: «Frilanserne har det for kult til å slutte. Lav lønn er ikke årsaken til at frilanserne forlater yrket.»

– Det er altså ikke rart at alle disse politikere (31!) sa nei til å stille her i dag, for de vet ingenting om hverdagen til deres, påpekte Ørjasæter.

– Nye forretningsmodeller vil smadre forlagsbransjen

I neste omgang pekte Elin Ørjasæter på en rekke tendenser som vil kunne komme til å gjøre seg gjeldende i årene fremover. Godt språk er for nedadgående, og betalingsviljen for godt språk er synkende. Det er mange om beinet; hardere konkurranse vil gi en evig nedtur. På lang sikt ser vi en disrupsjon: Ny teknologi gir nye forretningsmodeller som vil smadre forslagsbransjen, som Ørjasæter for øvrig beskriver som syke organisasjoner med dårlig integrasjon, dårlig ledelse og mye daukjøtt til enhver tid (særlig i ikke-redaksjonelle funksjoner). Den siste tendensen hun pekte på var at ikke minst ikke-stedbundne tjenester vil oppleve sterkt prispress, først og fremst på grunn av delingsøkonomien (som freelancer.com og upwork.com for oversettelse).

– Den sittende regjeringen satte ned et utvalg for å se på delingsøkonomien; jeg skal rose den for det, for det kommer ikke Bals til å gjøre. (Humring fra salen.) Rapporten viste blant annet at ikke-stedbundne tjenester som oversettelse, grafikk, programmering, alt det en part kan sitte og gjøre i India, vinner priskonkurransen.

Anbefalt strategi for oversetterne

– Jeg hadde ikke blitt lei meg om et av mine barn ville bli oversetter, men jeg hadde tenkt at nå skal mamma sørge for å henge på hele tiden for å gi råd om markedsføring på nett, oppfordre poden til stadig å finne interessante nisjer og for all del ikke bli helt avhengig av én stor forlagskunde, for det blir døden på sikt. Jeg ville fulgt godt med på om ungen var innovativ, leste skattereglene og var opptatt av hvordan han markedsførte tjenestene sine, sa Ørjasæter i slutten av innledningen sin. – Og glem ikke at det er mye dere slipper som frilansere: Dere slipper å ha en umulig sjef, og dere slipper å møte opp pent kledd klokka åtte om morgenen på et fremmed sted!

Frilanseren – både glad og trist

Vi kunne slå fast at frilanseren og den midlertidige arbeideren både kan kategoriseres om en undertrykt, utnyttet stakkar som ikke til kjenner rettighetene sine, og som en glad person som for eksempel liker å sitte og jobbe på kafé, jobbe til seint på kvelden og elsker friheten sin.

Så var det over til samtalen.

Merete Røsvik Granlund henvendte seg først til Jonas Bals:

– I boka di argumenterer du for at vi må tenke solidaritet i møte med konkurransen innenfor samme bransje. Vi forfattere, kritikere og oversettere er jo i stadig konkurranse med hverandre, om stipender og oppdrag og kvalitet: Har vi vært for dårlige på solidaritet?

– For byggebransjen ville det vært katastrofalt om vi ikke hadde valgt en solidarisk og inkluderende linje. Se til England der parolene i de illegale demonstrasjonene har vært British Jobs for British workers (hentet fra Gordon Browns tale på landsmøtet til Labour) og Shut Them Out. All europeisk erfaring tilsier at den eneste måten å bekjempe sosial dumping på, er å involvere arbeiderne som blir utsatt for den. I Norge har vi langt på vei lyktes med dette.

– Ørjasæter, du snakker også om solidaritet. Men er det realistisk å tro at vi får til en hensiktsmessig organisering? Vi tør ikke å forhandle lønn fordi vi er redde for at vi ikke vil få flere oppdrag. Vi er jo per definisjon «fast ansatte uten lønn mellom oppdrag». Hva tror du ville være en god strategi for oss som gruppe?

– Dere er en del av en fagforening – NFF. Det dere fremforhandler av sentrale avtaler, må dere fortsette med. Det er viktig med en tosporsstrategi, men jeg ville vært opptatt av forholdet til selvstendig næringsdrivende om jeg hadde vært NFF. Dere blir ofte presset til å være selvstendig næringsdrivende. Dere må legge opp en strategi for å tenke en kollektiv avtale også i tilfeller der dere fakturerer som næringsdrivende. Dette er imidlertid ulovlig per i dag fordi det ville være konkurransesamarbeid, men i delingsøkonomiutvalget foreslår man å mykne opp denne lovgivningen under forutsetningen av at forhandlinger føres av en organisasjon. Om dere ikke sier til forlagene at dere tenker i de baner, så gjør det på bakrommet. Mitt råd: Sett dere inn skattereglene, ha orden på den personlige økonomien, registrer et oppdrag på upwork.com for å se hvordan det funker, gjør dere kjent med den digitale økonomien. Har dere tid en sommer, ta dere en sommerjobb der dere selger produkter på gata. Dere trenger å lære dere å selge! Lær dere å selge dere selv! Det å drive med salg er noe av det dere ikke behersker, men som det er viktig å kunne.

– Det som gjør mest vondt, er ofte det vi trenger mest. Dette er vi dårlige på.

– Men kan dere ikke selge dere selv, kan dere oppleve ikke å bli ringt til neste gang. Det er helt reelt. Hadde det vært en idé å bli flinkere til å selge inn bøker som bør oversettes? Finne bøker som selger godt i utlandet, og foreslå dem til forlagene?

– Jonas Bals, bør vi ha egne foretak, eller bør alle oversetterne bør slå seg sammen i ett selskap?

– Jeg har forsøkt meg på fagorganisering på kulturfeltet (i egenskap av å være litteraturkritiker), men det er nesten enda vanskeligere å organisere kulturarbeidere som elsker sin selvstendighet og frihet, enn det er å organisere innvandrede arbeidere. Jeg tror likevel ikke det er noen vei utenom hvis man ønsker å gjøre noe med den sosiale og økonomiske utryggheten.

– Vi er flere som kjenner på utryggheten nå. Ika Kaminka, leder i Norsk oversetterforening og leder av trygde- og pensjonsutvalget i Kunstnernettverket: Kan du si noe om det du ser av endringer nå for oss oversettere, og om hvordan dere jobber i Kunstnernettverket for våre sosiale rettigheter?

– Noe av det mest positive som har skjedd i kunstnerøkonomien og kunstnerpolitikken, er paradoksalt nok regjeringsskiftet fordi den sittende regjeringen på veldig mange områder har ført en politikk som har truet med å være ganske katastrofale for kunstnerne. Det har tvunget hele kunstner- og kulturfrilanserkollektivet til å lære seg å drive politikk. Det har altså bidratt til at det såkalte Kunstnernettverket, som består av 19 forskjellige organisasjoner som jobber sammen, har blitt et slagkraftig nettverk som har klart å endre regjeringens politikk på flere områder. Ikke minst når det gjelder stipender, men også andre sider ved kulturpolitikken. Det har gjort oss som kollektiv langt mer bevisst på hvor viktig det er å jobbe politisk, og hvor mye vi kan få til. Kunstnernettverket jobber kollektivt på ulike områder, blant annet med næringspolitikk og trygde- og pensjonsrettigheter. Akkurat nå jobber vi med å få inn en lovendring i folketrygdloven som vil bety mye for oss som sitter her i dag. Dessuten har vi et mål om at vi i løpet av 16 år vil få opprettet en ordning der kunstnere og frilansere får en slags tjenestepensjon. Det har vært viktig og riktig å gå sammen om disse tingene, på vegne av våre til sammen 25 000 medlemmer.

– Jonas Bals, vi hører at LO har etablert et nytt initiativ for selvstendig næringsdrivende[i] , LO Selvstendig, og at det jobbes for å opprette et LO Kultur. I vår bransje finnes det flere organisasjoner som ikke egentlig er fagforeninger, bør de satse på å utvikle sine egne organisasjoner videre eller etablere fagforeninger? Hva er forskjellen?

– For det første vil si at det var et interessant innlegg fra Ika Kaminka. Mine erfaringer har fått meg til å tenke at her vi har en stor jobb å gjøre og bør samarbeide med LO. Godt å høre at når man opplever angrep, skaper det engasjement og tegn til motmakt – selv om det finnes nok av slike initiativer gjennom historien som har resultert i ingenting, som skrift i sand, hvis man ikke bygger struktur, institusjonaliserer og gjerne tilslutter seg en organisasjon. Kulturfolket bør søke tilslutning.

– Sa arbeiderpartimannen, spyttet Elin Ørjasæter inn.

– Ja. Og LO-mannen. Men vi kan være enige om at arbeiderklassen i Norge har hatt mye å hente på å være organisert.

– Ja, det er jeg enig i. Men jeg er litt mer i tvil … Hadde jeg vært i deres sko, hadde jeg meldt meg inn i LO Selvstendig, dersom det er mulig å være enkeltmedlem – bare for gøy, se om det funker. Av nysgjerrighet, men jeg er stiller meg avventende til det hele. Er usikker på akkurat hva de kan tilby. Det LO Selvstendig snakker om er rådgivning innenfor juss og regnskap, altså ikke noe NFF ikke kan eller en autorisert regnskapsfører bidra med eller Otto Risangers årlige blekke. Jeg er heller ikke for faste ansettelser i alle kulturjobber til enhver tid. Her er det noe i arbeidets natur som gjør at det kanskje ikke er viktig, for eksempel sammenlignet med snekkere. Jeg har ingen klare svar, men er usikker på om Bals svar er riktig.

– Det blir iallfall feil dersom man skal melde seg inn for å se om det er riktig, dette er en jobb som skal gjøres mer eller fra scratch, og som dere må gjøre mer eller mindre sjøl. Det er ikke et passivt medlemskap der du betaler kontingent og kan nyte godt av alle mulige tjenester. Du får et kollektiv i ryggen, en kollektiv strategi, som kan bidra til å etablere sterkere kollektive avtaler. Man trenger innspill om hvordan man går frem. Hvor er det naturlig å starte?

– Ryggraden i LO er jo klubbene på arbeidsplassene. De eksisterer ikke innenfor kulturfeltet på samme måten; jeg ser fortsatt ikke helt nytten for oss her. Dere har allerede avtalen med Forleggerforeningen. Det å være LO-medlem i seg selv er et problem siden det er så sterkt knyttet til Arbeiderpartiet. Hadde LO blitt etablert på nytt, hadde ikke denne forbindelsen vært så sterk. Dere kan finne opp verden litt på ny nå.

– Jeg må si litt om det med klubber på arbeidsplassene: Enhetene har blitt mindre i våre dager – for eksempel kan flere grupper fra ulike arbeidsgivere organiseres i én klubb. I motsetning til dem sliter for eksempel Kritikerlaget med å få kollektive avtaler med hver og en bedrift, de må ha felles standarder. Kulturfeltet sliter altså for å få til dette og bør dra veksler på arbeiderbevegelsen. Og når det gjelder forholdet mellom LO og AP: Det kollektive medlemskapet er oppløst, men det finnes et samarbeid. Det er en stor styrke; medlemmene av norske LO har klart å holde stand. Det tjener det norske samfunnet og arbeiderne og sikrer god kontakt med tillitsvalgte over hele landet. At Høyre ikke møter her i dag, er blant annet fordi de mangler den kanalen. (LO har 900 000 medlemmer.)

– Oh, my god! Men Kritikerlaget er et interessant eksempel. Hvem er kunden? Det er de store avisene. Som skal trykke anmeldelser, men det har de nesten sluttet med. Vi ser en sterk nedgang. Det kommer også til å skje med forlagene om ti år; vi er på vei inn i en helt ny verden. Jeg tror ikke det blir noen dårlig verden for folk med den spisskompetansen dere besitter. Men jeg er i tvil om gårsdagens løsninger også er løsningene i fremtiden.

Her fikk du et sammendrag av samtalen som fant sted på årsmøtet i NFF på SAS Radisson Blu Hotel lørdag 1. april. Er det riktig som det sies at politikerne vet for lite om tingenes tilstand og frilanserens behov, kan de jo starte med å lese seg opp her. Til slutt skal du få med deg noen litteraturtips:

Litteraturtips:

Guy Standing: Prekariatet

Jonas Bals: Hvem skal bygge landet?

Elin Ørjasæter: Løsarbeidersamfunnet (utgis høsten 2017)

[i] LO-sekretær Renee Rasmussen, som skal lede LO Selvstendig, var invitert til denne samtalen, men hadde dessverre ikke anledning.