Poesi og sakprosa i Litteraturhusets salong

Sesongens første prosalong på Litteraturhuset i Skien var også årets festivalkro under Appelsinia-festivalen, litteraturfestivalen for barn og unge i Skien.

Med kronikken Norskpensum på villspor startet NRK-kritiker Knut Hoem i fjor høst en ordveksling på Ytring.no som skulle komme til å strekke seg langt utover hele vinteren. På denne prosalongen i Skien møtte (læreplan)kritikeren en ungdomsskolelærer og en poet og en sakprosaforfatter til debatt.

Thomas Marco Blatt. Foto: Kai Hansen

Knut Hoems kritikk gikk ut på at dagens lærebøker i norsk er for teoretiske, og at det ikke lenger ser ut til å være et mål å få elevene til å lese litteratur. Kronikken har blitt møtt med hissige motforestillinger og glødende forsvar, og Hoem har siden måtte svare for seg i flere kanaler; han har møtt kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, elever og lærere på tv-sendt folkemøte, og han har blitt invitert rundt omkring i det ganske land for å diskutere læreplanen i norsk.

På denne prosalongen valgte vi å zoome oss inn på den såkalte smale litteraturen – poesien og sakprosaen. Barn elsker regler, dikt og vers som rimer; poesien må kunne betegnes som en av de første store kildene til leseglede – og spesielt sakprosaen har vist seg å vekke leselyst hos barn og unge som kanskje ikke er like tilbøyelige til å vende seg til skjønnlitteraturen.

I første akt satte Appelsinia-forfatterne Aina Basso, Thomas Marco Blatt og Ruth Lillegraven stemningen ved å lese utdrag og dikt fra sine egne utgivelser; fra sakprosautgivelsen Heksejakt og diktsamlingene Eg er eg er eg er og Bror, søster.

Og det var i andre akt Knut Hoem fikk møte poeten (Ruth Lillegraven), sakprosaforfatteren (Aina Basso) og læreren (Kristoffer Høimyhr Skaate) til debatt; samtaleleder var Anne Schäffer. Innledningsvis slo Schäffer an takten i panelsamtalen med et kort foredrag om diktbøker for unge som utgis i Norge i dag, om lyrikken og bildene – som en mulighet til å fornye formidlingen av poesi og prosa oppover i klassetrinnene, i klasserommet og i lærebøkene.

Knut Hoem. Foto: Kai Hansen.

– Vi har verdenslitteratur!

Hoems største bekymring er formidlingen av norske klassikere, den norske verdenslitteraturen, i klasserommet. Hans ønske er at barna våre skal utstyres med alle disse referansene. Han ønsker seg et skjønnlitterært pensum; en gjennomarbeidet plan om hva litteraturformidlingen skal inneholde. Ifølge Hoem fører det til store lokale forskjeller når for mye blir overlatt til lærerne.

Og fra Snorres kongesagaer via Bassos romaner og sakprosa og til Lillegravens poesi, må elevene gjennom en skog av begreper. Elevene må rett og slett finne frem ljåen og meie ned en urskog av lesestrategier, påpekte NRKs litteraturanmelder.

Poesien er heller ikke spesifikt nevnt i læreplan i norsk (NOR1-05), påpekte Ruth Lillegraven, etter at Knut Hoem hadde resitert Bjørnstjerne Bjørnsons Og reven lå under birkerot.

Hvilke ord i diktet er det dagens elever ikke skal forstå ? Lyng? Rev? Bjørk? Det har blitt hevdet at diktet er utfordrende for østkantelever i Oslo som lever så urbane liv og ikke vil kunne kjenne seg igjen og forstå diktet …

Kontekst sett i sammenhengen

Læreverket Hoems kritikk tar utgangspunkt i, Kontekst, innledes med en definisjon av selve begrepet kontekst:

Kontekst betyr sammenheng, og det brukes gjerne i den sammenhengen språkhandlinger oppstår i.

Ifølge Hoem er innledningen et frempek om bokens tilnærming til fagbegreper, der ett fagbegrep gjerne forklares med et nytt, i det som ifølge ham blir et pedagogisk metaspråk.

Kristoffer Høimyhr Skaate og Aina Basso. Foto: Kai Hansen.

Kristoffer Høimyhr Skaate, som til daglig underviser i norsk ved Gjerpen ungdomsskole i Skien, sier seg langt på vei enig i Hoems kritikk av basisboken Kontekst, men påpeker at den kommer med flere gode tekstsamlinger som gir lærerne et godt tilfang til en stor bredde av norsk litteratur i alle sjangere.

– Jeg står fritt til å benytte både klassisk og moderne poesi; jeg har frie tøyler. Og både Bjørnson og Ibsen får plass i mitt klasserom, forteller Høimyhr Skaate. – Men språket i basisboka er tidvis vanskelig. Jeg ser det som mitt ansvar å forklare det og sørge for at elevene bruker boka riktig – med mål om refleksjon, samtale og læring.

Hva med skrivegleden?

Både Aina Basso og Ruth Lillegraven kunne ønske seg et større engasjement fra lærerne når de reiser rundt og møter skoleklassene. Mange klasser stiller helt uforberedt og lar sjansen gå fra seg til å benytte forfattermøtene til inspirasjon for norskundervisningen og litteraturformidlingen i klasserommene.

– Men jeg opplever dagens elever som mindre fordomsfulle enn oss voksne, påpeker Lillegraven. – De møter stort sett både poesien og nynorsken med et åpent sinn. Det jo også noe Snapchat-aktig med lyrikken, da.

Lillegraven forteller at hun er imponert over det mange elever presterer i skriveøvingen «Skriv et dikt på fem minutter!», som hun ofte bruker på elevene:

– Kan skrivelyst også fremme leselyst? spør Lillegraven.

– Helt klart, mener Høimyhr Skaate. – Vi bør la elevene få utfolde seg med skrivingen i større grad. Skaper vi skriveglede, i alle sjangre, får vi dem kanskje lettere inn på det lesesporet vi ønsker å peile dem inn på.

Sakprosaens status

– Barn elsker rim og regler og er åpne for ny lyrikk. Men hva med sakprosaen? Vi har jo ikke råd til å miste flere guttelesere, konstaterer Anne Schäffer og henviser med dette til forfatter Cecilie Wingers nylige kronikk i Aftenposten, der Winger med tungt hjerte fastslår at det ikke lenger betaler seg å skrive sakprosa for barn og unge.

– Det var først da jeg fikk et stipend av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, at jeg torde å skrive sakprosa for barn og unge, forklarer Aina Basso, som slutter seg til Wingers bekymring. – Jeg var heldig: Heksejakt kom i tillegg gjennom nåløyet og ble kjøpt inn av Kulturrådet som 1 av 25 sakprosautgivelser for barn og unge.

Basso, som skriver for både unge og voksne, fremhever at det i forhold til å skrive skjønnlitteratur, er svært tidkrevende å skrive sakprosa.

– Researchen i seg selv, tar tid. I tillegg kommer arbeidet med å bryte ned forskernes språk til setninger som blir forståelige for barn og unge.

Forfatteren har også et ønske om at illustratørene i sakprosautgivelser for barn og unge skal få samme uttelling som forfatterne i støtteordningene. Sånn er det ikke i dag.

Lyset i Odd-Arnes øyne

Hva er for vanskelig språk i litteraturskatten vår? Hoem mener at klassikerne fortsatt er enkle å forstå for nåtidens elever og trekker frem en anekdote fra egne barneskoledager:

F.v. Kristoffer Høirmyhr Skaate, Aina Basso, Knut Hoem, Ruth Lillegraven og Anne Schäffer. Foto: Kai Hansen.

Odd-Arne satt på bakerste rad og syslet med sitt. Men en dag før påske, da klassen stemte i med Påskemorgen slukker sorgen, tente andre vers («Helvede greder, himlen seg gleder …») et lys i hans øyne.

Hoem sang for oss – og avrundet med å resitere Rolf Jacobsens Nord (en filmsnutt finner du på Litteraturhuset i Skiens Facebook-side).

– Vi taper 6-0 mot Tyskland, men vi har fortsatt verdenslitteratur!

Vi fikk sannelig se lyset i Knut Hoems øyne denne kvelden, noe også Ruth Lillegraven påpekte da vi måtte runde av denne prosalongen på Litteraturhuset i Skien.

En ny og revidert læreplan står på trappene. Det som er helt sikkert, er at den vil bli redusert i omfang. Noe både lærere og politikere er enige om. Det gjenstår å se hva som skjer med litteraturformidlingen og hvilke verktøy som vil bli tatt i bruk i den nye versjonen.

70 publikummere fant veien til Litteraturhuset i Skien og prosalongen Appelsinias festivalkro.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s