Arbeidsnever etter i saumane

En legende, en debutant og en drammenser var hovedpersoner da arbeiderlitteraturen skulle hylles på Litteraturhuset i Skien.

Jan Kristoffer Dale i samtale med Helga Lilleland. Foto: Kai Hansen.

Grenland er en gammel industribastion. Tidligere lå røyken tett rundt skorsteinene til Union Bruk i sentrum av Skien. Sånn er det ikke lenger, men byen har ikke glemt. Det var fullt hus på Litteraturhuset i Skien onsdag, da Kjartan Fløgstad, Jan Kristoffer Dale og Kyrre Andreassen møttes for å snakke om arbeiderlitteratur.

Debutantprisvinner Jan Kristoffer Dale fortalte om hvordan han falt ut av videregående skole etter å ha blitt mobbet av en lærer, og endte opp som vikar på gølvet i et lokalt bryggeri. Der var han lavest på rangstigen og fikk føle klasseskillet mellom vikarene og de fast ansatte på kroppen. Raseriet han opparbeidet seg disse årene ga næring til novellesamlingen Arbeidsnever, som han i år ble tildelt både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Sørlandets litteraturpris for.

Bryggerisjauer og ordsmed

– Jeg kommer fra disse novellene, og jeg skriver den typen litteratur jeg selv liker best å lese, sa Dale, som gikk rett fra bryggeriet til Skrivekunstakademiet i Bergen. – Jeg er inspirert av amerikansk litteratur; forfattere som Raymond Carver og Larry Brown lærte meg at motgang kan bli litteratur. Men også Kjartan Fløgstad, Per Petterson og Kyrre Andreassen har vært til stor inspirasjon. Og ikke minst musikken, kanskje spesielt Bruce Springsteen, sa debutantprisvinneren.

Ingvar Ambjørnsen skrev følgende om Dales debut: «Arbeidsnever har blitt en av de fineste novellesamlingene innen «røff bygde-realisme» siden Kyrre Andreassen debuterte med Det er her du har venna dine, i 1997.»

Dårlig fantasi?

Kyrre Andreassen leser. Foto: Kai Hansen.

Nettopp Kyrre Andreassen gjorde et formidabelt comeback som romanforfatter i 2016 med For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Romanen handler om Krister, som plutselig befinner seg på en planet der han ikke klarer å orientere seg. Romanen ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris.

– På skolen fikk jeg alltid høre at jeg hadde forferdelig dårlig fantasi, fortalte Kyrre Andreassen. – I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke ville la lærerne ta del i den.

For historiene finnes overalt. Når jeg har flyten, finner jeg ting bare jeg går ut døra, sa Andreassen, som i yngre år sugde til seg historier fra de eldre gutta på fotballaget og fra mormor, som var en god historieforteller.

– Da jeg fikk selvtillit nok til å formidle historiene mine, måtte jeg skrive om det jeg hadde greie på. Så det ble flatfyll og råning.

Vår tids arbeiderklasse?

– Cato den eldre avsluttet alle sine taler i det romerske senatet med ordene «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Som Krister misunner naboens velstand, var Cato misunnelig på kartagerne som hadde rikelig med fersk fiken og annen rikdom. I strømmen av Kristers assosiasjoner i boka, er dette omtrent den eneste setningen han ikke får fullført, i en triviell samtale på naboens terrasse der han ikke klarer å komme til orde. Det ligger en aggresjon i bunnen av denne tittelen som Krister har flust av gjennom hele romanen, fortalte forfatteren.

Grenland friteater gjorde opp for seg

Mabel Bruhøl (Anne-Sophie Erichsen). Foto: Kai Hansen.

Før Kjartan Fløgstad og Dagbladets, bakrommets, poesien og Buick-ens Tom Stalsberg kom på for å snakke om Fløgstads diktning, inntok Friteateret scenen med en dramatisering der Fløgstads karakter Mabel Bruhøl ( spilt av Anne-Sophie Erichsen) tok for seg hvorfor arbeiderklassen på 1970-tallet var så opptatt av å komme seg opp og frem.

Senere på kvelden takket Friteateret av Fløgstad da en annen karakter, Marthon Danielsen (Geddy Aniksdal) kom på scenen og gjorde stas på forfatteren, som takk for at denne gjennom flere år har latt teateret benytte seg av tekstene hans vederlagsfritt.

I motsetning til sine yngre kolleger beskriver Fløgstad sin vei inn i litteraturen som «idyllisk». Og det begynte med modernistiske dikt.

– Men det var kanskje bare to eller tre modernistiske dikt igjen å skrive, derfor gjorde jeg heller noe annet, fortalte Fløgstad. – Som Jan Kristoffer Dale kom jeg også til litteraturen gjennom musikken. I 1956 fikk jeg en Elvis-LP; den var den som åpnet veien inn i kunsten for min del.

Arbeiderklassens hundreår

Kjartan Fløgstad og Marthon Danielsen (Geddy Aniksdal). Foto: Kai Hansen.

Siden 1968 har Kjartan Fløgstad skrevet tyve romaner og en lang rekke bøker i andre sjangere. I 2016 kom dokumentarboken Etter i saumane som «tar for seg det 20. hundreåret som arbeiderklassens hundreår, tidsrommet da fagorganisering og sosialisme fikk sivilisert kapitalismen. Så lenge det varte.»

– I bøkene mine har jeg tatt med meg tradisjonene rundt meg og blitt stadig sikrere på at det er verdt å vise dem frem. De har også en verdi for andre, sa Fløgstad, som hadde et helt apolitisk utgangspunkt. Litteraturen skulle handle om det andre som ikke var der, men så ble han formet av å dra til sjøs og av sine reiser i Latin-Amerika, der var det umulig ikke å forholde seg til politikken på 1960- og 1970-tallet.

– Så gikk jeg tilbake til oppveksten; jeg gikk bare en lang omvei, fortalte Fløgstad. – Det var ikke opplagt for meg at veldig mange ville ha lyst til å lese om smelteverksarbeidere i Ryfylke, men så leste jeg arbeiderlitteraturen i Latin-Amerika med alle sine rike stedsskildringer og tenkte at dette burde kunne overføres til norske forhold. Skien og Sauda kunne bli like fantastiske steder.

«Stor kunst?»

Kjartan Fløgstad og Tom Stalsberg. Foto: Kai Hansen.

Fløgstads store gjennombruddsroman, Dalen Portland, kom i 1977. Lederen ved smelteverket i Sauda hadde følgende reaksjon: «Ja, boka er bra den. Men at den er stor kunst, kan jeg ikke forstå. Den forteller jo bare det alle vet fra før.»

– I vår tid hvor klasseskillene ikke er like tydelige lenger hva angår kulturpreferanser, og vi har Putin, Trump, Brexit … Hvor gikk det så galt med den store politiske vekkelsen som red vårt land da Dalen Portland kom ut, ville Tom Stalsberg vite.

– Jeg tok det aldri så alvorlig dette med ML-bevegelsen. Jeg har i grunn bare fått kjeft av dem, svarte Fløgstad. – Det måtte gå galt; de hadde ikke røtter i virkeligheten. Avindustrialiseringen, globaliseringen kombinert med dårlige velferdssystemer … Kanskje neste generasjon kan få seg en utdannelse, men å garantere dem en jobb etterpå blir like falskt som å love de kristne et liv etter døden. Jobbene finnes ikke, pepperen gror i Bangladesh. Jeg er ikke med på det, sa Fløgstad, som avsluttet med å lese diktet Arbeidarer frå havet av den chilenske poeten Pablo Neruda, gjendiktet av Fløgstad selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s