Dagen etter forfattermøtet mellom Helene Uri og Nina Lykke, ledet av samlivsterapeut Sissel Gran, sitter jeg igjen med en følelse av å ha blitt litt avhengig av Grans metode.

At det kan oppstå et avhengighetsforhold mellom terapeut og pasient, er noe vi alle er vel kjent med. Nå tar jeg meg selv i allerede å savne Sissel Grans dyptpløyende analyse av romankarakterene i boken jeg leser.

Rundt 200 publikummere fikk med seg seansen på Litteraturhuset i Skien i går kveld. Med utgangspunkt i de kritikerroste romanene Hålke og Nei og atter nei, dreide samtalen seg om det vidunderlige, forvirrende og vonde samlivet. Helene Uri og Nina Lykkes troverdige og godt skildrede karakterer ble gjenstand for Grans årvåkne terapeutblikk.

Misnøye – vår tids hovedfølelse?

Har det blitt vanskeligere å være fornøyd midt i all vår velstand? Hvor mange svin kan vi ha på skogen og komme unna med det? Hvor slemme kan vi være og samtidig klare å rettferdiggjøre det overfor oss selv? Hva er vitsen med å leve sammen? Hva er vitsen med å gå – det blir jo det samme, bare med en ny person? Hvor dårlig kan vi tillate oss å oppføre oss for å finne oss selv?

Med disse spørsmålene slo Gran an tonen i samtalen med Uri og Lykke – en samtale som ble både lun og underholdende, spissformulert og ikke så lite øyeåpnende.

Den misunnelige sakprosaforfatteren

Sissel Gran har alltid sett på mellommenneskelige relasjoner som en gåte som hun har utforsket gjennom skjønnlitteraturen. Som sakprosaforfatter er hun litt misunnelig på de skjønnlitterære forfatterne: De kan skrive bøker med åpne ender (som leserne hater!) – bøker som ikke gir svar. For skjønnlitteraturen trenger ikke det. Der sakprosaforfattere må holde seg til fakta, kan skjønnlitterære forfattere dundre løs og skrive mer usensurert om alt det forferdelige mennesker gjør mot hverandre, påpekte Gran. Skjønnlitterære forfattere tilbyr oss et fristed. Skjønnlitteraturen er god til å beskrive forhold på en måte sakprosaen ikke klarer.

 Mate poaching og forstrukket foreldreskap

I Nei og atter nei blir vi kjent med ekteparet Inger og Jan, som går fra hverandre da Jan innleder et forhold til Hanne, en utroskap som slett ikke ligger i kortene. Nina Lykke leste høyt fra øyeblikket da Jan krysser grensen, da han bryter gjennom til den andre siden mens han beskrivende nok synger The Doors’ Break On Through fra scenen på fest med folk fra jobben. Ifølge Gran er denne scenen «starten på nådestøtet». Da den femten år yngre Hanne drar sjekkelinjen «Jeg visste ikke at du var så mye rock n’ roll», begynner steinen å rulle. Men hvorfor gjør den det? Jan og Nina hadde det vel fint? Hvorfor tar vi slike (dårlige) valg?

– Hanne er en mate poacher, forklarer Gran. – En tjuvfisker. Er du på hugget og går virkelig inn for det, kan du fiske hvem som helst.

Da hjelper det ikke at du har masse sex og det meste på stell der hjemme – i Lykkes tilfelle i villaen i Solveien på beste østkant, der Inger og Jan praktiserer et forstrukket foreldreskap (Grans ord) for sine over tjue år gamle sønner og har mistet hverandre litt av syne. Nina Lykke leste også opp en passasje der Ingrid, synlig plaget av overgangsalderen, bukserer sønnenes sykler inn i Caravellen etter en fotballtrening, mens de voksne sønnene sitter plantet i bilsetene med øynene festet til skjermen på mobiltelefonene sine. Til stor begeistring for publikum.

Ess i ermet og stamina

I Helene Uris Hålke tas vi med på en klaustrofobisk seanse som utspiller seg mellom et ektepar, Ebba og Karl på henholdsvis rundt 75 og 80 år, da de må holde seg inne på grunn av hålke og manglende strøinnsats fra Oslo kommune.

– De har aldri oppsøkt Sissel Gran, påpeker Uri.

Ebba og Karls felles historie ligger der og eser mellom dem, ufordøyd og farlig. De har begge et ess i ermet som de trekker frem så snart anledningen byr seg. Det er et maktspill. Skrevet som en ibsensk kammerspill.

– Det er sånn vi mennesker er, sier Gran. – Vi tar med oss vår egen historie inn i parforholdet, og parforholdets historie videre inn i parforholdets fortsettelse ettersom årene går. Fortid blir nåtid.

Men hvorfor går ikke Ebba? Med årene blir det vanskelig å tenke seg et liv uten hverandre, den felles historien veier tungt, mener Uri. Og forteller at hun hadde stor glede av å skrive replikkene der de begge avslutter hverandres setninger. Noe hun mener bidrar til å skape en slags trygghet i relasjonen mellom Ebba og Karl.

Den litt syke logikken

Karakterene i Lykke og Uris romaner er usedvanlig godt skildret. Nei og atter nei og Hålke gir oss lesere et solid dypdykk ned i kjærligheten.

– De beskriver så gnistrende godt den litt syke logikken i våre handlinger, avslutter Sissel Gran, som med vidd og vits ledsaget de mange fremmøtte gjennom møtet med de to opplagte og taleføre forfatterne Nina Lykke og Helene Uri.

Og jeg tror jeg snakker for alle når jeg merker et akutt behov i meg for å ha Sissel Gran sittende på skulderen neste gang jeg åpner en roman.

Helene Uri og Nina Lykke i samtale med Sissel Gran på Litteraturhuset i Skien 25.1.2017.

Litteraturhuset i Skien holder hus på Ibsenhuset, der vi nyter godt av den profesjonelle infrastrukturen. Takk for upåklagelig lys og lyd – og ikke minst for deilig mat og drikke fra Henrik & Kompani.