Jeg tror verken journalister eller nordmenn flest har blitt dårligere i engelsk. Jeg tror problemet er at vi har blitt dårligere i norsk.

Spesielt har vi blitt dårligere til å skjelne mellom de to språkene. Kan ikke alle oversette, da? tenker du sikkert. – Vi nordmenn er jo så gode i engelsk. Oversetting er bare noe du gjør selv, eller du får Google Oversetter til å gjøre jobben for deg. Men selv for en profesjonell oversetter byr hver dag på utallige oppslag i ordboka og stadig nye utfordringer i forsøket på å få engelsk og andre språk til å bli norsk. For én ting er det å være god til å lese og snakke et fremmedspråk. Noe helt annet er det å oversette det.

Hver dag leser du artikler i norske medier uten å være klar over at de er oversatt. Er oversettelsene gode, glir de ubemerket forbi. Er de dårlige, kan de i verste fall bidra til å forringe norsken din.

– Norske medier slurver skamløst med oversatte tekster om Robin Williams død og annet internasjonalt kjendisstoff, skrev Brita Møystad Engseth i en kronikk i Aftenposten på sensommeren. Den gang kunne vi lese at Robin Williams «nøkternhet var intakt» («Robin’s sobriety was intact»), og at Kevin Spacey ville «savne ham uten mål» («I will miss him beyond measure»).
Men språkblomstene lever også i beste velgående i nyhetsredaksjonene, spesielt når kilden er amerikansk og britisk presse. – Jeg er bittert skuffet, uttalte en «bitterly disappointed» Kofi Annan til BBC da Ebola-krisen var et faktum. Oversettelsen sto å lese både på NRK.no og Dagbladet.no

Den danske oversetteren Kirsten Marie Øveraas har nylig gitt ut en håndbok i oversettelse for ikke-oversettere*, riktignok på dansk, men her er det sikkert også mye å hente for nordmenn som lever av å skrive, men som ikke er oppmerksom på hva de gjør når de oversetter.

– Vi klarer fint å bestille en øl i New York og småprate med turister. Men mange journalister mangler forutsetningene til å ivareta de oversettelsesoppgavene som er en del av hverdagen deres, sa Øveraas til Politiken i høst, og pekte på eksempler som at «Jomfru Maria» blir til «Jomfru Mary» («Virgin Mary») og «boligblokker» til «leilighetsbygninger»(«appartment buildings»).
Journalister forventes å kunne produsere gode og sikre oversettelser på kort tid, men de har selvsagt hovedfokus på å skrive en artikkel, oversettelsen kommer litt i annen rekke. Når vi i tillegg vet hvor hardt presset avisredaksjonenes økonomi er i dag, er det ikke vanskelig å se for seg at ting må gå fort.

Anglisismene, ord og vendinger som er lånt fra engelsk, lever godt i det norske språket i vårt. Til og med bestselgende Jo Nesbø strør om seg med hårreisende anglisismer: «Jeg kjenner drillen …» Det er altså ikke bare avisredaksjonene som har en ukritisk holdning, forlagene har det også.

Og hva med deg? Lar du anglisismene og de falske vennene passere? Nå er det jo ikke alle som går rundt med rødpennen i hånden, som oss oversettere. Og faktisk skjer det ofte at ord og uttrykk som vi i utgangspunktet oppfattet som «tåpelige anglisismer», vinner innpass i språket vårt og blir norske. I 1996 forsøkte Språkrådet å gjøre et utvalg engelske ord som vi hyppig bruker i dagligtalen, norske i skrivemåten. I ettertid er denne praksisen blitt moderert. Det var nok nødvendig, for ingen av oss kjøper en «gaidbok». Ingen klager på «sørvisen». Sjeldne er de som gir bilen en ekstra «polisj». Vi stoler fortsatt på guidene, okker oss over servicen og speiler oss i polishen, nesten 20 år etter at Språkrådet norvagiserte disse engelske lånordene.

Oversetter du, vit hva du gjør. I Norge forventes det at vi er så gode i engelsk at mange oppfatter det som et nederlag å slå opp. Mantraet vi oversettere får innprentet i studietiden, er at «en god oversetter er en oversetter som slår opp hele tiden». Fremmedspråket må fordøyes. Det må oversettes, ikke undersettes.

*) «Ti Faldgruber – oversettelse for ikke-oversettere» av Kirsten Marie Øveraas (tifaldgruber.dk)

Kommentaren sto på trykk i Varden 2.12.2014