Hva skal du bruke tid på i det nye året? Glem ikke å sette av tid til de gode opplevelsene i hverdagen. Ikke bruk all fritiden din på treningssenteret. Jeg slår et slag for lesesirkelen – den kanskje mest uformelle og hyggeligste metoden for åndelig påfyll.
Romerne gjorde det visst, emigranter på vei fra Storbritannia til Australia gjorde det, Schubert og vennene hans møttes for å lese og diskutere Heines poesi … For ikke å snakke om de litterære salongene på Henrik Ibsens tid. Lesesirkelen er et eldgammelt konsept som den dag i dag lever i beste velgående. Den brukes både i språkopplæringen og til terapeutiske formål. Det finnes offentlige lesesirkler og private. På nettet og i den virkelige verden.
Hver sjette uke møtes vernepleierstudenten, kulturarbeideren, legen, rektoren, læreren, journalisten og oversetteren i lesesirkelen Store ord for å prate om den siste boka. Store ord ble etablert for vel seks år siden. Journalisten og oversetteren inviterte potensielle medlemmer til et første møte, og siden har vi holdt det gående. De fleste av oss kjente hverandre ikke til å begynne med. Det var noe av det fine ved det. Man blir raskt kjent av å snakke om bøker, og det er fint å gjøre det i en litt annen gruppe enn man samles i til vanlig. Store ord har blitt et storveies fellesskap – alle burde ha en lesesirkel!
Det vi hadde felles da vi møttes, var et ønske om å lese noe annet enn det som faller oss inn selv, og ikke minst et ønske om å ha noen å snakke med om bøkene vi leser og bruker tid på. Kveldene vi møtes er absolutte høydepunkter for oss alle. Her er noen av svarene jeg fikk da jeg loddet stemningen blant damene:
– Jeg elsker at vi blir så godt kjent med hverandres holdninger, livsanskuelser og perspektiv gjennom å dele litterære erfaringer, sier læreren.
– Damene er så rause, og vi må forholde oss til så inn i hampen irriterende forfattere som Murakami, som jeg aldri hadde lest hvis det ikke var for at jeg «måtte», sier vernepleierstudenten.
– Det fine med Store ord er at når en bok har blitt slaktet kollektivt, lusker du tilbake i bokhylla neste dag for å lese den en gang til, for var den ikke litt poetisk egentlig? sier kulturarbeideren.
Store ord har noen enkle kjøreregler som funker godt for oss:
1. Personen som velger bok, har helt frie tøyler. Vi bytter på å ha lesesirkelen hjemme og varter opp med god mat og drikke. Det er også den som skal ha lesesirkelen, som bestemmer hvilken bok vi skal lese til neste gang. På denne måten får vi stor variasjon i det vi leser. Vi har lest alt fra P.O. Engquist, Josefine Klougart og Haruki Murakami til Jonathan Franzen, Lars Saabye Christensen og Kader Abdolah. Noen ganger er det krevende, andre ganger lettlest. Det er uansett nok å snakke om.
2. Det er lov å komme selv om man ikke har lest (ut) boka. Men da er det ikke lov til å furte over spoilere. Som man reder, ligger man. Og det er ikke til å stikke under en stol at det samtalene rundt boka blir mer interessante når alle har lest den. Hyggeligst er det likevel når alle er til stede.
3. Det er faktisk lov til å snakke om andre ting, men boka skal ta plass. Kulturarbeideren tar flittig notater på hvert møte. Hun er nådeløs og slår hardt ned på tant og fjas hvis vi tar helt av før vi har kommet til bunns i materialet. I neste fase slår hun hardt ned på alt som ikke er tant og fjas. Og noterer terningkastene vi gir boka. Når vi snakker om boka, er det viktig at alle får slippe til. Ofte holder kveldens vertinne en liten presentasjon av boka og får gjøre rede for først hva hun synes om den. Deretter er det fritt fram – kulturarbeideren må holde orden på skokken som kappes om å komme til orde. Det er en sann fryd.
Det er moro. Det går en kule varmt. Vi kommer til bunns i så mangt – og det er ikke få planer vi legger for byen vår i løpet av en kveld. Faktisk ble Litteraturhuset i Skien unnfanget i lesesirkelen vår. Uansett om du kaller det boksirkel, lesegruppe, leseforening eller lesesirkel, du burde skaffe deg en!
Merete Franz 