Endringer i arbeidslivet utfordrer tradisjonelle grenser mellom jobb og privatliv. Og staten har sett behovet for å legge forholdene bedre til rette for gründere og småbedrifter. Men hva med frilanserne – og enkeltpersonforetakene som virkelig består av bare én person?

De siste årene er det utarbeidet strategier som skal gjøre det enklere å starte og drive såkalte SMB-bedrifter, altså bedrifter med under 100 ansatte. Småbedriftene står for halvparten av verdiskapingen her til lands, så det er nødvendig med en lovgivning som tilrettelegger for videre verdiskapning og innovasjon i nettopp i mindre bedrifter.

ENK-et er ikke et AS i miniatyr. Småbedrifter har en udiskutabel samfunnsnytte. De er et av svarene på et av nåtidens største samfunnsprosjekter: Det nye arbeidslivet. De er fleksible enheter som effektivt når inn i små nisjer – nisjer som er ulønnsomme for store aktører og ellers ville stå tomme og uutnyttet.

Alle er enige i at vi trenger småbedriftene. Men det er viktig å merke seg at enkeltpersonforetakene ikke er miniutgaver av aksjeselskaper med 2000 ansatte, profesjonelle styrer og eierstrukturer med internasjonale pensjonsfond i ryggen. En av de største forskjellene og ulempene er at enkeltpersonforetakene drives for én enkeltpersons regning og risiko. ENK-ene har ikke nødvendigvis et mål om å vokse og få ansatte og omfattes derfor ikke av iverksatte tiltak som redusert krav til egenkapital for AS-er.

Selvstendig næringsdrivende har i dag ikke krav på arbeidsledighetstrygd, og ved sykdom får de 65 prosent av sykepengegrunnlaget, og da først fra syttende dag. Også ved svangerskapspermisjon får selvstendig næringsdrivende kun 65 prosent av sykepengegrunnlaget. Dette rammer frilanserne og enkeltpersonforetakene hardt.

Både Venstre, Høyre og de rødgrønne har i flere år tatt til orde for å styrke selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter knyttet til omsorg for egne barn, egen sykdom og pensjon med reglene som gjelder for andre arbeidstakere. Selvstendig næringsdrivende og frilansere fikk for noen år siden foreldrepengerettigheter på lik linje med andre. Det er et stort skritt i riktig retning, men fortsatt er det en lang vei igjen å gå.

Jeg mener at selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter må styrkes. Mangelen på gode ordninger skaper unødvendig usikkerhet og står i veien for å skape kontinuitet i små virksomheter – samtidig som fremveksten av nye småbedrifter hemmes.

Selv tilhører jeg en yrkesgruppe som må jobbe hardt for å få endene til å møtes. Jeg er oversetter og driver et enkeltpersonforetak. Oversettere flest er enten selvstendig næringsdrivende eller frilansere – eller begge deler.

Verst er det for blandingsarbeiderne: Folketrygdlovens paragraf 8-42 sier at for selvstendig næringsdrivende og frilansere som har inntekt både som selvstendig næringsdrivende og som frilanser, ytes det sykepenger etter bestemmelsene for selvstendig næringsdrivende. De plasseres altså automatisk i den svakeste trygdeordningen for næringsdrivende, noe som er skrikende urettferdig siden forlag og andre kunder betaler arbeidsgiveravgift for sine frilansoversettere, uten at godene følger med.

Når barna mine blir syke, må jeg ta natten til hjelp for å ta igjen det tapte. Blir jeg syk selv, jobber jeg likevel. «En sengeliggende oversetter er en død oversetter», er det sagt. Det er ikke så langt unna sannheten.

I 2012 var jeg med på å starte Norsk fagoversetterforening, en forening som både arbeider for å øke seriøsiteten i bransjen og representere oversetternes interesser. Norfag er bare en av mange organisasjoner som har satt søkelyset på denne uholdbare situasjonen de siste årene.

I 2011 organiserte 20 kunstnerorganisasjoner seg i Kunstnernettverket, som har spesielt fokus på kunstneres inntekts- og sosiale forhold. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk oversetterforening er to av medlemsorganisasjonene. På samme tid førsøkte NOs daværende leder, Cecilie Winger, å sette inn en etterlysning i Aftenposten undertegnet «Bill.mrk.: Vi vil ha sykepenger, feriepenger og AFP – som alle andre», og etterlyste en datakyndig til å hacke trygdeloven og endre ordlyden i paragraf 8-42. Annonsen kom aldri på trykk, men skapte kortvarig blest omkring hvor kostbart det er å bli syk som oversetter.

I dag skriver vi 2014. Ingenting er forandret siden 2011. Fortsatt er det en risikosport å være frilanser eller ENK-innehaver – et adrenalinkick de fleste helst ville være foruten.