Leser du danske og svenske bøker på originalspråket, eller foretrekker du den norske oversettelsen?

Ak! Vi Nordboer forstaar saa daarligt hverandre, har den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes sagt. Stemmer det også i våre dager? Bør vi i så fall gjøre en innsats for å øke den felles skandinaviske språkforståelsen? Trenger vi oversettere for å forstå hverandres samfunn og kultur?

Forrige helg gikk årets fagseminar og årsmøte av stabelen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. De faglitterære oversetterne hadde invitert redaktør i svenske Språktidningen, Patrik Hadenius, bibliotekar, forlegger og litteraturformidler Cathrine Strøm og leder i Dansk Oversætterforbund, Morten Visby, til å drøfte disse spørsmålene. Det var litteraturkritiker i Morgenbladet, Carina Beddari, som ledet samtalen.

Nyere undersøkelser viser at svensker, dansker og nordmenn forstår hverandre stadig dårligere, og at det av ulike grunner er nordmenn som forstår sine naboer best, etterfulgt av svenskene. Det er danskene som kommer dårligst ut. Samtidig som vi har blitt dårligere til å beherske nabospråkene våre, har vi alle blitt mye mer engelskkyndige. Når vi møtes, slår vi raskere om til engelsk for å slippe å forklare og utdype hva vi egentlig prøver å si.

Vi lever i en tid med bestselgerfokus og store kutt som truer den litterære offentligheten. Bibliotekene har sluttet å ta inn utgivelser på svensk og dansk, og du vil også måtte lete lenge for å finne svenske og danske aviser i Narvesen-kioskene. Hva gjør dette med den skandinaviske offentligheten og samfunnsdebatten?

En av grunnene til at du som forbruker ikke velger deg en roman på kildespråket, kan altså være at litteraturen rett og slett ikke er tilgjengelig for deg. Det kan også være at norske anmeldere ikke fanger opp utgivelser i nabolandene før de kommer ut i norsk språkdrakt. Men den mest opplagte grunnen er nok at du mener at du ikke forstår dansk eller svensk godt nok.

Cathrine Strøm pekte på at nordmenn flest trenger et mellomledd, det være seg en oversetter, en bokhandel eller en bibliotekar – noen som går god for utgivelsene og skaper en kvalifisert kontekst rundt dem. Hun understreket også at dersom vi ønsker å undersøke, problematisere, studere og rapportere fra litteratur som er utgitt på et fremmedspråk, forutsetter det en god oversettelse til morsmålet vårt. På den annen side fremhevet hun at utgivelser på originalspråket ofte vekker nysgjerrigheten og interessen vår.

Morten Visby mente at det egentlige problemet er at det er for ensidig hva som blir oversatt, og etterlyste en bredere oversettelsespolitikk som omfatter oversettelse av større skandinaviske verker – «ikke bare svenske kriminalromaner og norsk bekjennelseslitteratur.» Sjansen er altså stor for at vi går glipp av massevis av god litteratur og mange viktige stemmer, dersom vi kun forholder oss til oversettelser.

«Det er som om bøker som ikke oversettes til morsmålet vårt, ikke finnes for oss», sa Patrik Hadenius. De blir usynlige. Her har skandinaviske anmeldere et ansvar. Og ikke minst skoleverket, som i langt større grad kan eksponere dagens grunnskoleelever for fag- og skjønnlitteratur på både dansk og svensk. «Vi bør alle utsettes for et nordisk språkbad», påpekte han.

Skal vi opprettholde en felles litterær offentlighet i Skandinavia, må dessuten bibliotekene og bokhandlene ta inn bøker på nabospråkene våre. Skal vi skape interesse for nabolandenes kultur og samfunnsdebatt, må bøkene være tilgjengelige. Skal vi samtidig slå et slag for de fysiske bokhandlene, må bøkene være tilgjengelige der. I nettbokhandlene befinner de seg bare et par tastetrykk unna.

Vi trenger altså både originalene og oversettelsene. Originalen kan være en inngangsport til forfatterskap og aktuelle temaer. Og oversettelsen er ikke en utvisking av det originale språket, men en åpning mot det.

Kommentaren sto på trykk i Varden 26. mars 2015